Black Oceans, part 187

This is a post in the ongoing project to translate Czarne Oceany from Polish to Norwegian.

– Mor?
Hun så på. Men hva slags glans var de – tømt og død. Og bak tømhet – kaldt fortvilelse.
– Hva skjedde? – spurte Jas med balansert halvtone. Hun gikk til og satt på hæler foran Marina, slik, at hun kunne ikke løpe fra med øyne. – Hva skjedde? Vel hva?
– Når du…
– Ja?
Hun begynte å tygge tommelneglen. Fra ubevegelse gikk hun i nervøs uro: raske bevegelser av hodet, glanser kastet blind som spinning, her og der, plutselige forandringer av ansiktets grimas.
– Jeg beklager mye – hvisket hun gjennom hånda.
– Hva for?
Hunt bak hennes bak vinket til Jas: spør ikke, spør ikke.
– Jas – knurret hun.
– Ja?
– Jas.
– Jeg er her.
– Jas, jeg…
– Å Jesu, mor, men si, hva som…
Med en plutselig gråt, som eksplodert noen sted i dybden av hennes bryst, omfattet hun ham, trekket, klemte; skjegg ved armen, nedsenket øyelukkene, under fra dem nye tårer. Og mellom følgende tidevann av gråte – strømmer av ord hvisket i punktum værende fire-fem tommer fra Jas’ øre. Hunt skjønte ingenting fra dette skriftemål og visste, at han måtte ikke forstå: i denne øyeblikk var hun ikke doktor Vassone, dette var ikke Marina med pen bryster og alviske beiner – men en mor, og henne kjente ham ikke, henne skal han aldri kjenne, dette er en helt fremmed person, hun ville være fremmed uansett av smittelse av monader med denne barnmorder.

Advertisements

~ by angrydrake on 05/08/2014.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

 
%d bloggers like this: