Black Oceans, part 176

This is a post in the ongoing project to translate Czarne Oceany from Polish to Norwegian.

– Og om jeg sa, at jeg er en onde menneske? – hun hveste. – Om jeg sa slik til deg – ville du tro, vel? Og i hvert fall det skulle være ingenting unormælt. Men å snakke godt om seg, proklamere seg en altruist – det er usømmelig. Ikke sant? Sant, herr Hunt? Det går ikke an å innrømme i samlingen til renhet av intensjon. Fordi dogmet er sånn: hvert er ondt. Dette er den standard antakelse: hvert gjerning kommer fra egoisme, hvert ord fra mørke begjær. Hvem kan jeg være, hvis ikke en dristig hykler? Og selv om, selv om – her Kleist senket stemmen til hviske – jeg foretrekker hyklere, fordi de kan minst innrømme tilværelsen av noe verdier, mens dere, dere synder ikke, fordi dere har ikke mot hva å gjøre det.
– Pent. Jeg er ikke verdi å lytte, gjødsel lekker fra ører.
– Vel, si: hvordan du forestilte deg det? At det skal skje en mirakel?
Gjennom bølgende røykeslør så hun på Hunt med disse sine sorte øyne av skulpturert fortreffelighet så intensivt, at Nicholas, tatt ut fra under NEtis omsorgful hånden, kunne bare trekke skuldrene og mumle usikkert:
– Jeg er jo ikke kjent med det, jeg gjørde ved min beste kunnskap…
– Du sannelig tror i sine unnskyldninger.
– Hva vil du fra meg, egentlig? Mantrikere kan jeg ikke gi deg. Skal jeg falle på kner og be om forlatelse, at de andre hadde mer lykke og satset på de animalske?
– Mantrikere kan du ikke gi meg – hun gjentat.
– Nei.
– Og hva kan du gi meg?

Advertisements

~ by angrydrake on 16/07/2014.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

 
%d bloggers like this: