Black Oceans, part 147

This is a post in the ongoing project to translate Czarne Oceany from Polish to Norwegian. Would it kill you, Mr Dukaj, to use shorter paragraphs?

I de dagene som kom etter Bronsteins besøk og annonsering av Monadkrigers utbrytelse, Hunt hadde endelig hender fulle av arbeid.
Først og fremst måtte han organisere denne publisk kunngjorte konferansen. Vane ordret å gjøre sånne ting med sannelig bizantiske momentum, det betyr å bruke budsjett til maksimum, før alle andre ting prøvende å sikre medværelse av hvert spesialist, hvems fravær kunne være utpeket etterpå til organisatøren som grunn at satsingen har feilet.
Fordi dette Hunt antatt: feil. Mellom Gud og sannhet hørt han aldri om en samling, konferansen, hjernestormen eller hva dette ble kallt – som sluttet med suksess. Hva slags form skulle denne suksess ta? En gigabyte av postkonferansisk trash mer? Om Nicholas’ følgende karriere skal likevel bestemme fremskritt av hendelser i Økonomiske Kriger og fremtidig arransjement av krefter i hovedstedet. Konferanse er bare en standard røykteppe – ingen kunne si mot det, at Hunt ikke satt her med foldet armer og faktisk gjorde noen! Så, som større momentum, som bedre.
Likevel var denne gangen Hunt i en vanskeligere situasjon, fordi listen av deltakere var ganske begrenset av sikkerhets saker innførte av Fortzhauser. Ganske – det betyr at listen omfattet bare dem, som ellers var allerede delvis kjent med prosjekt Kontakt, eller hadde tilgang til hemmeligheter av analogiske eller høyre hemmelighetsnivå. I tillegg striket ut var alle de som var ikke borgere av USA ellers var borgere av andre land, eller underskrevende av eksklusive kulturavtaler, og mennesker som tok mesteparten av sin inntekt fra ekstrabudsjetiskekilder. Særlig denne siste folholden følte Hunt spesielt: diskvalifiserte den to-tredje av kandidater. Fra synspunkt av en kontrespionasjeoffiser, dette var helt meningful – hva beskriver lojalitet sterkere enn penger? – likevel til Nicholas, som selv skulle ikke forakte en høy stilling i management av en slags megakorporasjon, hørt den ut helt idiotisk. Hvem i hvert fall skal forutse hvilken av eksperter, arbeidende nå bare til regjeringen, skal ikke flytte i noen tid til konkuransen, med ofring av disse hemmeligheter? Alle flytter. Tider når landsbudsjett var den hovedsakelig kilde av finansiering til vitenskapelig undersøkelser gikk lenge bort. Nåværende kunne den bare ha forhold til budsjetten av enkelt, middels stor bedrift. Finansieringsstrategien for undersøkelser i nøkkelfelter, rett fra kaldkrigen (når hemmelige hærteknologier alltid gikk noen år foran løsninger innførte til sivilbruk) ble helt kompromitert i 60-tallet, når DARPA i en stor finans-oppstart bestemte å satse på antigravitiske teknologier. Begynnelser var lovende, med etter en tiår prosjekten fallt, når det ble fant, at kurvelinjen av energien trenget til å provosere fenomenen vokser eksponensjell i folhold til masse. Etterpå regjeringen forlate undersøkelser til privatsektøren, som kunne betale for amortisering av kostnader i lang tidsstreker og høy prosent av mistete prosjekter, som måtte ikke forklare hvert cent nektet til sosialeprogrammer. Selv denne berømte bionanoteknologien, med makten av internasjonale konvensjoner slettet i sfære av hemmelige anvendelse – selv den var effekten av arbeid av folk fra Bruen bare i noen prosent. Den eneste sterke side av regjeringsprosjekter kom fra fakten, at – som “offentlige hemmelige” – være de tatt ut fra lovlig forfølgelse, der kunne vitenskapsmen løpe lengst i deres undersøkelser. Men denne begrensning var ikke uten forhold, privatefirmer hadde selv mulighet til å flytte deres laboratorier til steder på Jord som var “lovlig vennlig”: alltid skall det finnes noen aktør i internasjonal lov så desperert økonomiske, at klar til å forandre sine inne legislasjoner til å redde budsjetten. Og mer og mer gjorde den, særlig i felten av bionanoteknologien, som var nåværende i toppen av vitenskapelig boom; ikke den abstrakte bionanoteknologien fra et århundre siden, men denn sannelige, praktiske bionano ingeniøring. Fordi i øyeblikket når nano kommer til denne skalaen og presisjon, at den kan alene rekombinere DNA, biologiske konstruksjoner og nano-kommende kommer til den fellesnevner, en kode, med hjelp av som kan man både forandre/bygge materie levende og ulevende. Og, hvis Hunt var kjent, på denne fokuserte nå arbeidet i Bruen: til å skape en nanoteknologiske analogen til deoksyribonukleotider – sånne tre-seks grunnelige nanoelementer, hvilken orientasjonsforhold i rommet og måte av kobling kunne kode med en enkelte, selvgjørende språk den hele skapende av dem skapning (uten betydning hvis det var følgende nanobot, større bare i skalaen en nivå, eller pseudoorganisme stor som dyr).

Advertisements

~ by angrydrake on 22/05/2014.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

 
%d bloggers like this: