Black Oceans, part 113

This is a post in the ongoing project to translate Czarne Oceany from Polish to Norwegian.

Frykt. Frykt slik at pust smerter. På hvilken grunn? Er dette frykt mot noen konkret? Mot hva?
Han spilte akkurat go med datamaskinen, han var ikke tilkoblet til sensorer av medovervåking. Hva skjer? Bare fordi han var telepaten, spurte han selv disse spørsmålene, han kunne kjenne, når tanker hopper til ham helt uten grunn til en annen spor. Straks begynte han å mantrere seg. Men frykten var allerede for stor, det allerede forrystet ham. Det er ikke jeg! Ikke min minne! Ikke min vilje! Ikke min frykt!
– Jeg drukner! – skrekk han.
Han fanget på sensoriske beltene, panser med elektroder… han følte ikke dem, hendene med følelse av røre informerte ham om noen våt og het, grov, selv han så, at det var ikke sannhet.
– Jeg drukner – han sa igjen, og følte at han svelger noen hardt, piggete objekt, selv han svelget ikke noen lignende.
Han kvelte seg. Uten poenger av støtte, virret han i vektløselig piruett. Det åpnet seg foran han utsikt til grønne enger, blå av rom øverst. Lys av sommersol i hår og hud av nakne jenter, som løpte til ham.
– Ikke min himmel – sa han, fallende til jord, igjen tung, så veldig tung. – Syvende port, svarteøyde hourier, hadde jeg faldt i kamp, deres Herre skal proklamere dem den glade bud gjennom Hans miskunnhet og gjennom nytelse og gjennom Hager, hvor venter til dem uendelig lykke. De skal bli der for evighet. Å ja! – med munn full av varmt jord ropte han i fryd på arabisk selv han kunne ikke snakke arabisk.
Disse kamper, hvor de vantro faldte under kutter av hans damascen, disse reiser under Måne tomt… Avslørt er til med algajb. Jeg nådd… I avgrunnen! I avgrunnen. Under mørkens lokk. Jeg er en slange, som kryper rett i en åpent munn av selv større slange. Lukter bygger omkring kunstlig portkasteller av løfter til oppfyllelse. Mmmmmm. Erfaringer av kroppen. Selv – selv – selv at jeg røre vegen og habitaten skal snu seg under mine føtter. Labyrint raser. Hvor er jeg? Rom – stasjon – panser med elektroder – jeg, jeg, jeg.
– Det smelter meg! – jeg roper, prøvende å unngå mot en maneter, som svømmer og brenner med i nakne finnene. – Det fordøyer meeeeeeeeeeg… – Hva i steinen, hva i biervju, hva i innhinsjton. Alnaburga fangaza og syv knyzler. Jeg skal sjumge en strerve, hun på leper, alle skruer pangoelig. La trunkj stjele. Alnaburga fangaza, alnaburga fangaza. Jeg går gjennom stengte porten, skyggen min forlatet bak meg. Englene omkringer meg, som tilværelse erfarer jeg med nyttende og elvende sans – øyrør, lyd av vekt; hvordan de brenner, hvordan de brenner! Nærmere og nærmere. Er dette svarte? Jeg vil nå, nå vil jeg, jeg vil alle, slik er min vilje, jeg ønske enhet, jeg husker hele tusenårs liv i skygge av denne begjær. Klemme meg! Svelge meg! Jeg klemmeg og svelger – fordi det er nå meg, meg, meg, meg-meg-meg-megmegmegmeg meg meg e meeg e egmegme e e meg ee e ee e

Advertisements

~ by angrydrake on 17/02/2014.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

 
%d bloggers like this: