Black Oceans, part 99

This is a post in the ongoing project to translate Czarne Oceany from Polish to Norwegian.

Da blir problem: hvordan å løse systemet av ikke-parallel blikker. Man bør ikke se noe i langt rom, det er for kunstig. Lignende å se på egne fingrenåler ikke oppfyller rollen. Noe mellom: vegen, balustraden, at øyne skal feile i et naturell måte. Noen skal bryte det først – skal se rett fram, stå opp, gå ut. Men det skal ikke være jeg.
– Dette er nok, for å tro i sinnrommet – mumlet hun.
– Hva?
– Slike momenter.
– Hvilke?
– Slike akkurat. Banke: han sett på hun.
Hode litt på ned. Hun smilte. Han trekk på skuldrene, skrapet med pekefingeren i høyre øyenbryn.
– Man trenger ikke mye – han innrømmet. – Du kommer i rommet, de skal ikke snu, men allerede et skifte. Slike ting. Og hvem har det skjer til? Telepater? Ikke overhodet. Hvor mange ganger noe lignende… En hund bjeffer på deg på veien, i et øyeblikk du har nok av det, kanskje du har dårlig humør, i alle fall raseri veier av, og i denne eneste øyeblikk du er klar til å sparke han til døde, flikk, milisekunds desisjon, selv du har gjort ingen flyt, du hadde ikke skiftet uttrykk, hormoner av aggresjon har ikke begynte å virke – og denne hund allerede kjenner og var stille, tar hale under seg, og løper av. Slike ting. Sinnrommet passer for ubevisst følelser. Eller hvis noen ser på dag, berømt «øyne som borer gjennom bakhodet». Vi bør søke mellom hemmelige agenter. De som beste føler styrer. Og så videre.

Advertisements

~ by angrydrake on 15/10/2013.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

 
%d bloggers like this: