Black Oceans, part 68

This is a post in the ongoing project to translate Czarne Oceany from Polish to Norwegian.

Det var meningsløst, at hun ødelegge seg for detektiver – jeg gav henne adresse selv. Jeg bet om natt, og hun kom om natten. Jeg ventet under veranda. Hun parkerte noenten meter bort, grus bråkter under dekkene av den pågående Luuc, sirisser var høyere. Hun kom seg ut – og de var for nær. Åh, han er ikke så kjekk, some jeg har forstillet meg. Vel, hva et langt ansikt, ansikt som frysset. A smil. Eee. Vel, jente, trekk magen, bryst foran. Skal han ikke røre seg? Han blikket ikke selv. Gjøre godt ansikt, gjøre godt ansikt. – Du trenger ikke å belaste seg så – jeg fortalte henne. – Hva mener du? – hun rynket pannen, stoppende en skritt fra meg. Hennes tanker oversvomte meg med en foss av skitt. Frykt: og hvis sannelig en telepat, og hvis han leser, hvis han ser, hvis han føler…? Og: hva gjør jeg her, selv jeg ikke kjenner ham. Og: tenket ikke om de, bare ikke om det. Det: Hennes seksuelt fantasier, når hun kjørte her. Min abstrakt med ansiktene av hennes elskerene, ritualer av ydmykelse, tilbakeblikk til barndom, ro i fars armene. – Jeg er ikke din far – sa jeg. Hun gispet. Frykt, frykt, frykt. Bevistløs – en skritt tilbake. Svarte fosser med en mørk fonten, plutselig oversvommer meg bilder, lyder, følelser og føler, kaleidoskopiske tanker, rivet og limet ved konnotasjoner fremmed til meg. Svarte, svarte. Om hva hun vil ikke tenke, hva hun ville gjette – og så med denne handlingen av negasjon hun kaller dem fra uorganiserte minne. Hva betyr ord, de betyr ingen. Hun svarte – men nå jeg er den som er foraktet, den some ydmyket, jeg står over min bestemor med en pute i mine hender, jeg gir opp, drukket, til kjærtegner av anonymt elsker, jeg ligger til mine foreldre, jeg nasker penger fra mine venninner… selv for å tale om alle, hun hadde ikke sterk, ikke tro. Nå jeg ser på min selv, jeg ser i mine egne øyne, og jeg ser dette kunnskap, jeg ser enhet, dette er en menneske, og han vet, han vet alle, han er meg, ser, ser…! Redsel – men foran alle: skam, skam så monstrøse, at det undertrykker raseri til hun selv. Hva å gjore, hender rister, jævel, hvem gitt deg lov… Jeg kunne ikke, kunne ikke! Hun snudde seg, lopte til bilen, kjørte av. Jeg vet ikke, hvis dette alle tok bare et minutt. Jeg gikk tilbake til teleskopen, til stjernene, hvem er så pene – fordi de er uendelig fjerne, utilgjengelige.
Etterpå hun ringet meg bare en gang, cirka etter en uke.
– Jeg vet nå, hva kjærlighet er ikke – sa hun.

Advertisements

~ by angrydrake on 30/07/2013.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

 
%d bloggers like this: