Black Oceans, part 67

This is a post in the ongoing project to translate Czarne Oceany from Polish to Norwegian. Not dead. Just staring at paragraphs such as this one.

I dette tid jeg var for hun mer noen slag av interessant zoologisk utstillingen, singularitet for beundring i stille og redsel. Og hun var i disse etterforskninger så uten hindringer, fordi på bunnen av ting hun troet meg ikke, hun kunne ikke tro. I ende det slått inn til en sann teleconfession bindingen: hun ringet nesten hver natt, for å snakke om den forride dag, for å betro seg, tilstå. Etterpå bestemor endelig døde. Men hun stoppet ikke å ringe. Hun gikk tilbake hjemme, begynte igjen en avbrutt jobb med noen bestillet av Brussel demografisk analyse program. Hun begynte å kalle meg sin venn. Hun talte meg ting, om hvilke jeg spørte hele ikke, hun kunne snakke hele time uten pause, hoppende fra emme til emme, gjørende en gang introspeksjoner og rede for sine reaksjoner. Jeg måtte ikke si et ord. På bunnen av ting, hun måtte bare ha bevissthet at noen hører. Hun hadde noen fast elskeren, men uten skrivende kontrakt. Hun sa ham ikke om meg, men meg om ham hun talte til daggry. Ah, ingen hindringer, når ringer fremmed for evighet! Hva en flott oppfinnelse, disse teleconfessions. Du er min skytsengel, Czarny. Etterpå elskeren forlate henne. Du er min eneste venn, Czarny. Hva i dag betyr det ord “venn”? En stille pust på andre ende av linjen? Er sannelig naerhet mulig bare i absolut avstand. Kjennelse i ukjennelse? Kjaerlighet i likegyldighet. Disse natter var depressiv. Hennes program var ikke akseptert. Eieren av hus løftet leien. En kaukasisk bie, en av disse radioaktive mutanter, stikket henne i skulder: for noe dager den hovner opp so monstrøse, at det ikke passer for noe klaer. Hun talte meg med detaljer. Hva er dette livet, min Gud, kunne ikke åpne munnen min til, og også ikke for å vente på i neste uken. Hvis ikke du, Czarny, jeg skulle skyte seg en kevorkian. Jeg kastet i beroligende ord. Men når hun kom til seg, hun blir mer farlig. – Jeg ser dette klar nå – hun sa hardt. – Jeg elsker deg, Czarny. Jeg skulle ikke gjore feil, jeg skal ikke gi opp. Jeg vet, at dette er en skjult nummer. Jeg skal ta en lånn, skal bestille en detektiv selskap, de skal finne deg. – Gjor dette ikke. – Dette er skjebne. Du er den sans av mitt liv. Du er den beste, den klokeste menneske, som jeg har møtet. – Ikke vaere dum, du kan ikke forelske seg i en lyd i ørering. – Hvordan kunne du vet det? Du sier selv, at du har aldri elsket. – Men jeg var dem, som tenket, at de elsker. Kom ikke naer, vaer så snill. Vi skal vaere oversvommet med svarte. – Hvem kunne finne en andre så pessimistisk? Jeg tror ikke i deres svarte. Mennesker er ikke alle helt onde. – Hva er onde? Sier jeg, at dette er onde? – Du frykter seg, at jeg skal komme og du skal se i mine tanker. – Ja. Man kunne ikke like en, til hvem man føler avsky. – Er dette hva du føler til mennesker? Avsky? Mennesker avskyr deg? Jesus Kristus, Czarny, du bør å behandle seg, dette er psykisk sykdom. – Så slik. La deg vaere med en galning. – Ikke snakk om. – Jeg ber deg: gjor dette ikke. – Jeg skal ikke resignere. – Og faktisk, hun resignerte ikke. Gjennom en dag hun tenkte om tingen og neste kvelden, hun viset sin ide. – Jeg vet hvordan å hoppe det – sa hun. – Nå, gjennom telefonen, før vi møte ansikt i ansikt, nå jeg skal tale deg alle mine hemmeligheter, mørkeste sekreter, varste påminnelser. En gang for alle jeg skal avvaepne bomben. – Hun var så determinert, at for ingen var mine ber og forklaringer. Hvordan godt jeg vet det – fra “obduksjon” – denne karakterisk stan av høy blindelse, tro på egne rasjoner koblet med edel vilje til selvoppofrelse. Unger generelt kommer ikke til hjernen for å se i dette symptomer av kaldt egoisme, de har selv som en halvenglene av kjaerlighet, de skal ofre kariere, ofre liv, ofre alle – for en andre menneske, uegenyttig. Ofte de lever i dette illusjon hele år. Kjaerlighet, kjaerlighet, kjaerlighet. Etterpå egoisme viser dem andre rettning – og plutselig det viser seg, at det var en feil, at det var noen vilkår, at forholdet var fra begynnelse en slag av byttetransaksjon. Var dette ikke hva har skjed til hennes elskeren? Men hun selv forstår ingen. Det er ikke middel for det. Du kan flytte det utallige ganger og du skal ikke få motstand. De kan forklare og forklare – det virker ikke. Det er en psykologisk idiom. Kan oversette ikke. En venetiansk speil: fra ute man kan se, fra inne ikke. Du blir lurt av ditt eget bilde. – De kom inn når jeg onanert seg – hun hvisker i min øre. Jeg tenkte at jeg skal drepe seg. Hvis de skulle spøke etterpå! Hvis de latterliggjorde! Men ikke. Bare disse se, disse ansiktuttrykkene, hvis jeg var spedalsk. Og de er hva, hellig? – Hun hvisket: – Jeg allerede ville å ta en pute og kvelle henne. Det var utover utholdenhet. Hun stinket. Dag og natt hun gryntet som en oppbrukt hest, slimet lekker fra hennes nase, spytt fra munnen, jeg måtte tørke det. Hun tilsølt seg. Jeg måtte vaske henne. Har du, Czarny, noe kjennelse…? Noe slike dager er nok, for å tvile i eksistens av noen slag av penhet, for å glemme om glede. Det er en skam at, vårt land har ikke denne lov om eutanasi. Dette er selve umenneskelig, hvordan kan vi tillate slike ekkel vaere. Og allerede, allerede jeg hadde en pute i mine hender. Jeg, du ser, jeg selv ser en synd i det. Jeg forstår ikke. Den kommer igjen og igjen. Sikkert du skal se, når jeg kommer. Dette er hvorfor jeg ringet da. Jeg måtte å ringe noen, ford hvis jeg ikke gjorde det, jeg ville sannelig gjorde det, Czarny, jeg vet det. – Hun hvisket: Det vaere gjennom tre måneder, han behandlet meg som en slave, some en ludder, han kommer inn som til en bordell, men jeg sett ingen, jeg elsket ham, Jesus, hvordan jeg elsket ham. Men han hadde denne dame fra Zakopane og denne rødtopp ludder. Og han ikke vil å benekte! Og jeg var så ung og dum, jeg tatt det i selv, jeg tenkte, at det er allerede slik. Hvordan jeg foraktet meg selv…! Du har ingen kjennelse, hvordan dette plager meg, til i dag jeg rase og røde seg til bare den påminnelse. – Og so videre, og so videre, svarte lekker seg i min sinn på bølgene av hennes lyd.

Advertisements

~ by angrydrake on 29/07/2013.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

 
%d bloggers like this: